Et r siden

Hei, Marie her:)

Tenk at i deg er det et r siden terrorangrepene skjedde... det er rart at det er et r siden i dag...

Fr et r siden skjedde det i regjeringskvartalet i Oslo og p Utya.

I dag er det tid for minnes og hedre alle de 77 menneskene som ble drept, de som overlevende, de frivillige som hjalp til og alle hjelpemannskapene.

Det er rart at dette sjedde i Norge det som er et fredelig land...

Her kommer en tekst av en som overlevde en 22.juli 2011:

Emma str ved vannkanten og forstr at hun m ta sjansen, at hun m svmme for berge livet. Hun er ingen god svmmer, det regner og er kaldt.

? Sa ikke pappa en gang at vannet blir varmere nr det regner? Hun kler av seg, str igjen i undertyet, putter bankkortet i BH-en og setter sin lit til pappas ord. S sender hun tekstmeldinger til foreldrene, lillebror Emil og bestevennen Robin (Rondestvedt).

Hun gr prvende ut i vannet. Det er hutrende kaldt. Vil hun fryse i hjel?

Da tikker det inn en melding p Dzemals( Pappaen)mobil: De skyter p Utya, det er en som er kledd i politiuniform. Vi er 4 stk. gjemt.

? Hva?

Meldingen er fra Emma, og den er ubegripelig.

? Skyting p Utya?

Olivera(Mamman) begynner grte. Barnet deres er i fare. Med en motorikk som er unormalt treg er Dzemals frste reaksjon ringe til Emma. Fr han kommer s langt, popper det opp en ny melding.

Ikke ring meg!

Det er s likt dem, far og datter, mentalt vre p nett.

? Men hva skjer egentlig?

Han ringer venner i Arbeiderpartiet, han ringer Emmas sjef p Lensmannskontoret i Sgne, han ringer alle som str oppfrt i adresseboken uten bli klokere. Enn har ingen andre svar gi enn at de er sjokkert. Minuttene er lange som timer.

? Lever Emma?

Emma lar seg gli ut i vannet og svmmer. Hun flyter p ryggen og ser innover mot ya. Der str han, den lysluggede jvelen i politiuniform.

POFF! En gutt rett foran henne i vannet blir skutt. Blodet strmmer ut. Emma svmmer fortere, hiver etter pusten.

Da ser hun en kompis hoppe i vannet. POFF, POFF! To skudd treffer ham i hodet, midt i spranget.

? SVM ELLER LP!

Hun skriker det ut, ser ben og armer stikke ut fra bergknausene, men det er for mye lyd til bli hrt, altfor mange skudd som smeller, og rett over hodene deres dundrer et helikopter.

? Hvorfor kaster de ikke ut redningsvester?

Emma puster for fort. Hvorfor vil hodet hennes bakover hele tiden? Det gjr s vondt i kroppen. N m hun ikke f panikk. Emma kaver i vannet, gulper i seg store mengder og raper. ynene dupper. Skal hun bare lukke dem?

? EMMA! Jeg klarer ikke!

En yngre jente bak henne roper. Emma biter tennene sammen.

? Pust, pust for meg og pust for deg, puuuust, jeg kommer!

Emma fr jenta til henge seg p skuldrene hennes og ber henne padle med bena. Det er tungt, men hun stlsetter seg ved tenke ett svmmetak for pappa, ett for mamma, ett for Emil, ett for Robin... Hun ser dem for seg p land. Igjen raper hun, surt og tungt. Kroppen er fylt opp med vann.

Det er pappa sin dame, det, sier hun ironisk til seg selv.

? Emma, du blr i armen! sier jenta hun prver redde.

Hun ser p den venstre armen sin, tenker: S det er derfor den gjr vondt. Hun tvinger armen inn i enda et svmmetak. yeblikket etter svmmer en liten gutt opp til dem.

? Pappa er dd, forteller han.

? Svm for pappa?n din og se deg ikke tilbake, trster Emma.

? Jeg trodde politiet var snille, jeg, sier gutten og svmmer videre med dem.

Hittil har hun kjempet hardt for holde hodet over vannet. N dukker hun det raskt under for skjule trene. Kort tid etter ser hun den, en hvit, liten bt som nrmer seg.

Emma ber de to andre tr vannet mens hun svmmer alene bort til bten. Kan det vre et lokketriks fra ham som skyter? Hun ser kritisk p btfreren.

? Du er trygg n, sier han.

Trygg? Det ld forlokkende godt. Intuitivt bestemmer hun seg for stole p ham, har ikke annet valg. Kroppen er tung som bly. Det skal vise seg at hun har svmt i rundt to timer. Hun lar seg hale om bord og inn i en klem.

? Er det flere der ute? spr redningsmannen.

Hun nikker og roper til de to hun har hjulpet.

? Kom, kom, det er trygt!

Jenta hun hadde p skuldrene, og den lille gutten, blir ogs hentet om bord. Det er flere fra Utya i bten. Alle grter, mange skriker. Emma sitter der stille, sammenkrpet i bunnen. Det skytes fortsatt. Hvorfor tar turen inn til land s lang tid? Den oppleves som en evighet.

Frst da hun str med bena p bakken, og snille, ukjente armer tuller henne inn i hndklr og tepper, kollapser hun. Siger sammen, grter og skriker:

? Vi skal hjem, jeg er trygg, endelig er vi er trygge!

Emma blir kjrt direkte til sykehuset. Hun har et hull i den ene armen, er skutt. Der fr hun utdelt en hvit bukse og et par hvite plastsandaler.

Buksen er altfor stor, tenker hun forfengelig, betrakter seg selv i speilet og gnir vekk sminkerestene i ansiktet.

Ut av den vte BH-en faller bankkortet. Hun hadde bedt alle ta med et ID-kort fr de la p svm. Var hun s rasjonell? Impulshandlinger redder liv, kan hun hre faren si.

Dessuten, hun jobber tross alt p et lensmannskontor og er godt skolert. P sykehuset blir hun pakket inn i myke, varme dyner.

? Kulen har falt ut, konstaterer legen som undersker henne.

Han mener prosjektilet m ha mistet fart og kraft i vannet. Heldigvis, det vil leges raskt.

Med pinsett pirker han ut slaggrestene i armen. Hun fr blodtilfrsel og varmen tilbake i kroppen. Deretter fr hun lne en telefon for ringe hjem.

? Hei, det er bare meg, jeg har det fint, ringer senere, sier hun kjapt og legger p.

Det var moren som svarte, hun grt flt. Emma makter ikke trste. Hun trenger selv tid p forst hva som har skjedd. N vet de i hvert fall at jeg lever, at jeg har det bra, forteller hun samvittigheten sin og ser p sykehusbndet rundt hnden. Nummer tre, str det. Betyr det at hun er en av de frste fra Utya? Hva med de andre?

? Det er de to verste timene i mitt liv!

Pappa Dzemal Martinovic tar et nytt, langt drag av ryken.

? Se, jeg har fortsatt meldingene Emma sendte oss da hun var i livsfare.

Emma vrir p et slitt oransje bnd rundt hyre hndledd. Teksten Utya 2011 har falmet, ellers er leirbeviset slitesterkt.

? Kan du fatte at jeg holdt meg flytende i to timer, pappa? Jeg er hverken godt trent eller flink til svmme. Eller at jeg brydde meg om sminken min? Ja, det bekymret meg faktisk at den skulle bli vt og renne utover.

Far og datter synes det er s typisk Emma at de knekker sammen i latter. Sorg og latter flger hverandre gjennom samtalen. Flelsene bobler hele tiden under overflaten, bde de triste og de glade, og holder hverandre i sjakk.

Vi sitter p Emmas benk ved festningen i Kristiansand, et sted hun ofte sker til for pleie det mentale sret fra Utya.

? vre ved vannet gir meg fortsatt glede, men nr venner vil ha meg med p bade, sier jeg nei! Jeg har ikke en gang vget vasse.

Hun hres frustrert ut, nrmest sint. Pappas hnd finner hennes.

? Vi har alle vr mte takle flelser p, min kjre, det fr ta sin tid.

? Uansett hvor hardt jeg prver, er det umulig komme seg unna det som skjedde. Jeg vil videre, pappa!

Hjemme hos familien Martinovic prates det sjelden om den strste massakren som har rammet Norge i fredstid.

? Vi prver hente hverdagen tilbake, forklarer Dzemal.

? Pappa og jeg er veldig like, vi kjenner helst p flelser i enerom.

? Du har jo delt tanker og flelser p bloggen din, minner Dzemal datteren sin p og kysser henne p pannen.

En bok ble det ogs av det, nemlig Lever.

? Du er tapper, Emma min, klok, god og modig.

? Vel, korrigerer hun. ? Hvor mange ganger har jeg ringt Lensmannskontoret i Sgne og insistert p at de tar en tur over? Fordi jeg tror noen er utenfor huset vrt. Jeg ser ogs etter gjemmesteder over alt, og begynner noen lpe i nrheten av meg, snrer angsten seg som en klo rundt strupen.

? Om jeg sover godt? Nei, nettene er verst. Da dukker marerittene opp, etseskadene mine, bildene jeg har i hodet fra flukten.

I gr drmte jeg at han hadde stukket av fra fengselet og kom for skyte alle p lensmannskontoret. Emma kremter hardt, som for kvele trene som truer.

? Jeg liker smile!

Hun sier det med et snt trykk at du nesten venter hun skal stampe foten i bakken ogs, for understreke utbruddet.

? Jeg overlevde jo. Hadde bare ikke kroppen min vrt s sliten... Skulle nesten tro jeg hadde svmt et par timer i Tyrifjorden.

Igjen er humoren der, om enn sarkastisk. Faren stryker henne over kneet og snur hodet vekk et yeblikk. En hnd smyger inn under de sotete brillene, de som skjermer for flelsene hans. yekrokene blir trket.

? Jeg er mer bekymret enn jeg later som, hvisker han journalisten i ret.

? Som familie tror jeg vi har kommet styrket gjennom ret, Emma?

En spontan klem gir svaret.

? Oppmerksomheten fra kjente og ukjente har ogs gjort godt, mener faren.

? En dag kom en nabo, en prest, innom oss og sa at om vi nsket prate, sto dren hans pen. Han kom med en syltetykrukke. Fr han gikk, sa han: Verst er det nr stillheten kommer.

? Jeg lurer jo p hva som vil sitte igjen over tid hos Emma og de andre som var p Utya, og hos dem som ble utsatt for eksplosjonen i Regjeringskvartalet. Jeg hrer fremdeles granater nr en bil bremser brtt...

? Jeg klarer meg fint, pappa.

Emma smiler som hun ofte gjr, bredt og vinnende, og klapper faren p kinnet.

? Alt jeg gjr politisk i dag, som fylkesleder for AUF her i Vest-Agder, gjr jeg for de ubegripelig mange som dde den dagen. Dem m vi aldri glemme.

? Ikke deres aller nrmeste og tusener av prrende, heller. For ikke glemme de mange som ble skadet for livet, fysisk eller psykisk.

Pappa Dzemal Martinovic nikker og mener vi m st sammen som nasjon, som medmennesker, slik vi rrte verden i dagene etterp.

? Mitt livsmotto har bestandig vrt: Vi kan tilgi, men ikke glemme, sier han.

? Det kan jeg dessverre ikke st for i dag. Det som skjedde i Norge 22. juli i fjor, den ondskapen klarer jeg aldri tilgi!



Det er rart og tenke p hvordan hun og de andre som overlevde hadde det da....

Og hvordan de som har mistet en de er glad i hadde det da dette sjedde...

Blogges
















To jenter, en blogg. Vi er begge 13 r,vi har samme kusine og fetter,vi er bestevenner og begge spiller hndball.


Arkiv





Kategorier




Siste innlegg


Annonser








hits